hits

Det som gjør meg så fortvila er at vi hører den samme historien igjen og igjen.

kommentarer

Veldig mye av innsatsen i norsk rusomsorg og kriminalomsorg gir lite mening om vi ikke gir folk en real sjanse til å lykkes etterpå.

I valgkampen i år inviterte bruker- og behandlerorganisasjonene i Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan til debatt om rusomsorg og ettervern. Et sterkt panel med profilerte politikere stilte. Debatten i salen var god, men det var en samtale i stua etterpå som gjorde mest inntrykk. Jeg møtte noen fra en organisasjon som jobber for å hjelpe mennesker ut av et liv med rus. De fortalte om en kvinne som var hos dem og som snart skulle føde. Med hjelp og støtte hadde hun klart å holde seg rusfri og ønsket å lykkes med å være mor. Men hun møter et system som gjør det så vanskelig, der hjelpen som skulle stått klar ikke er der. Isteden må hun slåss for det som skulle være en åpenbar rett og et selvsagt tilbud om tilrettelegging, oppfølging og støtte i et nytt liv.

 

Ut til ingenting

Det som gjør meg så fortvila er at vi hører den samme historien igjen og igjen.  Altfor ofte kan folk fortelle om de som slippes ut fra soning eller behandling til ingenting. De som står med tingene sine i en plastpose og ikke vet hvor de skal dra. Ingen og ingenting venter på dem.

Eller de som sendes hjem til boligen de kom fra, der de levde med rus og ruskamerater. Eller et hospits der de fleste av de andre beboerne er tunge rusmisbrukere.

Eller folk som slippes ut fra soning på en fredag ettermiddag, når alle offentlige ansatte som kan hjelpe til med alt som må på plass for å starte et nytt liv har helgefri.

Les om overdoserisiko etter soning i bloggen «Aldri på en fredag»

Eller der det faktisk venter en ny leilighet, men som bare blir et tomt skall for et liv uten innhold når det verken finnes noe å gjøre eller noen å gjøre det sammen med, bortsett fra tidligere ruskamerater.

 

Ikke slipp for tidlig

Å bo et trygt sted, å ha mennesker i livet vårt og noe meningsfylt å drive med er viktig for alle mennesker. Det gjelder selvsagt også for de som har fått alvorlige rusproblemer og som etter behandling og soning ønsker å starte et nytt liv.

Politikken må handle om å gi folk muligheter til å skape de livene de ønsker seg. Det handler om sikkerhetsnett og valgmuligheter. Vi tar det ofte for gitt at vi alle har det, men noen opplever det ikke slik.

Det skjer mye godt i norsk ruspolitikk. Vi forebygger ungdomsbruk bedre enn de aller fleste. Vi har lav narkotikabruk blant folk, Vi har stadig bedre helsetilbud, med tidlig innsats og økt behandlingskapasitet. Men det svikter fortsatt altfor ofte når folk er gjennom behandling og skal møte hverdagen etterpå.

Visjonen for norsk rusomsorg bør være å gi folk en real sjanse til å lykkes med å skape seg et nytt liv etterpå. Da må vi slutte med å slippe folk uten at det finnes noen eller noe som tar i mot og som kan følge opp videre. Folk må ha trygg og tilpasset bolig, gode mennesker i livet sitt og innhold i dagen.

 

Lite mening

Det er lite mening i å behandle folk for så å sende dem rett tilbake til det gamle livet.

I paneldebatten var det bred enighet om at det er i ettervern og oppfølging det brister i norsk rusomsorg. Jeg håper den felles forståelsen av problemet vil gjøre at det blir en felles vilje til å finne løsninger når det nye stortinget nå skal begynne å jobbe.

Slik at hun som har lagt om livet for å kunne gi liv til et frisk barn skal få hjelp til å lykkes. Slik at han som kommer ut fra soning skal klare å stoppe svingdøreffekten som sender han tilbake dit. Slik at hun som har brukt all sin kraft på å bli rusfri, skal få hjelp til å skape et liv der jobb og familie blir en mulighet.

 

Interessert i nyheter om alkohol, narkotika og spill? Meld deg på Actis sitt nyhetsbrev her.